Når du går ut i regnet utenfor døren til Flesland, Bergen lufthavn, så er det første du ser et stort skilt i fjellsiden rett frem. BERGEN står det med store gule bokstaver, avsluttet med et spørsmålstegn. BERGEN? Jeg kom på dette skiltet med spørsmålstegn her om dagen når byrådet annonserte at de ønsker at den nye bydelen min skal hete Østensjø. Østensjø, med spørsmålstegn eller utropstegn?

Jeg har brukt mine timer på Meklenborg. Riktignok ikke så mange timer som mange av de standhaftige trenerne og idrettslederne som dag ut og dag inn bruker sin fritid for våre barn og unge her på Bjørndal. I sol og regn har jeg mang en gang blitt glad og engasjert over barna som trener, trenere som forklarer og foreldre som heier, men at jeg også skulle bli rørt av to små røde hus som plutselig har blitt bygget på samme sted, den så jeg ikke komme. Men det ble jeg altså lørdag formiddag. For, det handler om muligheter. 

Sjelden har jeg vært så flau her på Bjørndal, som jeg var i ettermiddag. Jeg var på min vanlige ettermiddagstur med Sanco, hunden min, da han fant ut at han skulle bæsje. Det gjorde han på hjørnet av ballplassen, som jeg kaller plassen foran Grendehuset, men som åpenbart ikke er en ballplass. Jeg tok hånden i lommen for å finne rullen med poser som jeg alltid har i turbuksen min. Lommen var tom. 

Jeg har vært Manchester United tilhenger så lenge seg kan huske. I følge mine nærmeste, så er kanskje ikke det så lenge, så mye som jeg glemmer, men det er i hvert fall godt over 40 år. Jeg ble det i en tid der United ikke var blant de beste, men i store deler av mitt kjærlighetsforhold til laget, har ABU vært et uttrykk jeg har måtte forholde meg til. Anyone but United. Rart nok poppet det opp i hodet mitt når jeg så forslagene til navn på den nye bydelen vår. Jeg er blitt en samma hva, bare ikke… Jeg skal forklare. 

Det er slik politiet avslutter rapporten sin. Områdeanalysen som skal gi beslutningsgrunnlag for deres innsats i prioriterte områder. Bjørndal er et slikt område, og den siste setningen er så fin. Den siste setningen i hele rapporten, som også er den siste setningen om Bjørndal. Jeg velger å starte med det fine. «Det er lettere å mobilisere foreldre og voksne her, sammenlignet med andre områder i bydelen», skriver de.

Trafikkforholdene på Bjørndal har vært en gjenganger helt siden jeg flyttet hit. Verst har det nok vært de vintrene vi ikke har kunne kjøre opp eller ned, veien har vært stengt og folk har ikke kommet seg på jobb eller skole. Ille er det også når det råkjøres og folk i tøffe biler gjør livet farlig for andre. Det er ikke rart at trafikkforholdene i bygden vår er blitt kjent langt utover krysset nederst i Slimeveien.

Jeg tror jeg hadde vært her en gang før. En gang før vi dro på visning. Jeg husket nemlig bussturen, med de merkelige hullene i veien. Jeg husket ikke så mye mer, men sannsynligheten var stor for at jeg hadde vært i en barnehage og veiledet. Jeg var nemlig vernepleier og veileder i habiliteringstjenesten, og hadde sikkert vært i en barnehage på Bjørndal og gitt noen mer eller mindre gode innspill til oppfølging av barn med autisme. Det var kanskje det som var mitt første møte med Bjørndal. Frem til vi var på visning.